mandag 24. juli 2017

Pergolaen



Det er 4 år siden jeg skrev de første innleggene om pergolaen min, og i 2013 laget jeg en oppsummering av pergolaprosjektet. (Link her)


I år har pergolaen blitt pusset opp og målet er å gjøre den helt ferdig i løpet av sommeren. Tre strøk med beis, mer armeringsjern, et speil og en benk har gjort susen. Bakken inni pergolaen er ferdig utgravd og nå mangler kun døren jeg vil ha i enden ved uthuset.
(Strengt tatt mangler plattingen jeg ønsker meg utenfor hekken også, men det blir nok et selvstendig prosjekt.)




Det har vært noen utfordringer underveis i forhold til utgraving av bakken. Opprinnelig var det ingen tanke at det skulle være nødvendig, men i og med at plenen ikke var plan der jeg satte opp pergolaen så ble deler av den ganske nedsenket i terrenget for at alt skulle være i vater på toppen.



En nedsenket pergola betød da selvfølgelig at takhøyden ble lavere og løsningen ble utgraving.

Den resterende delen av gravejobben tok kjæresten min seg av i fjor sommer. Jeg brukte noen vårdager på å planere ferdig, grave opp en liten stein som stakk opp, resignere og grave den "lille" kampesteinen ned igjen, lage kanter og kutte kvist til dekkmateriale over duken.

Nå går man et godt trinn ned for å komme inn i pergolaen og takhøyden er tilbake igjen.

Det ironiske er at pergolaen har sunket I det ene hjørnet, så den er langt fra i vater lenger, men shit happens. Jeg satser på at beplantningen etterhvert kan kamuflere det.



En superfornøyd benkesnekker
Etter å ha lett i flere år etter en rimelig og bred nok benk til enden av pergolaen, ble youtube løsningen.
Der fant jeg en amerikaner som veivet og forklarte mens han snekret sammen en benk på null komma svisj.
Jeg antok at two by four og two by six betød 2 tommer ganger 4 eller 6 tommer og oste avsted til nærmeste byggmax.
Et stykke ut i snekringen skjønte jeg på målene som ikke stemte helt, at de 2 tommer tykke materialene skulle vært halvannen tomme tykke, men det gikk greit å tilpasse.
Jeg lagde benken en halv gang bredere enn amerikaneren og satte på en ekstra 'tverrdrager' under setet. Så forkastet jeg forklaringen hans på armlener og skråsaget dem slik at det ikke ble noen store gliper inn mot ryggen.

Strålende fornøyd med resultatet innså jeg at benken veide langt mer enn jeg kunne rikke, og så var det å vente tålmodig et par dager til jeg fikk bærehjelp. Veldig kjedelig når jeg omtrent står og hopper av spenning for å se om den passer inn på plassen sin.


Med benken på plass var det tid for å gjøre noe med speilplanene mine.
Jeg fant noe gammelt listverk på garasjeloftet som jeg snekret to rammer av. Mellom disse festet jeg det gamle baderomsspeilet vi hadde hjemme da jeg var liten. Det har noen flekker uten 'speil', men kan fint gjøre nytte for seg i hagen.

Her er benk og speil på plass.

Speilrammen ble malt og hengt opp i armeringsnettet på endeveggen i pergolaen.




Et par flammentanzroser og noen klokkeranker ble satt nedenfor.
Jeg håper at klokkerankene skal kle inn veggen i år og så kan rosene få litt tid på seg før jeg stiller for høye krav til dem.


Lille speil på veggen der... 

En supersnill kollega spurte om jeg trengte mer armeringsjern til pergolaen min, og vips dukket mannen hennes opp på jobben med 9 nykuttede lengder! Kan tro jeg ble glad :)

Nå har polstjärnen og de andre klatreplantene fått mer å støtte seg til og jeg kjenner at drømmen om et tak av planter stadig nærmer seg.







Hekken som vokser langs den ene siden av pergolaen var egentlig en frittvoksende søtmispelhekk like høye som toppen av uthustaket. Den sagde jeg ned til en snau halvmeter sommeren 2009.
Etter det har den blitt tuktet strengt. De siste årene har den vist litt tegn til stress og sykdom og et par av plantene har faktisk dødd. Heldigvis dekker de andre til så det ikke blir hull. Åpningen I hekken var der allerede da jeg kom hit. I sommer har jeg luket kraftig mellom hver plante, gjødslet, lagt på aviser, barkduk og bark. Jeg håper at hekken skal ha godt av å slippe og konkurrere med ugress om lys, luft, vann og næring.


Jeg har fortsatt kvistkutt på bakken i pergolaen. Det er ikke ideelt når det har regnet veldig mye, men det koster ingenting så lenge jeg produserer det selv. Innimellom sper jeg på med litt kjøpebark, men på sikt hadde det jo vært fint med et litt fastere underlag.


Døren i enden er fortsatt ikke-eksisterende. Jeg lurer på om jeg skal bruke gulvbordene som utgjør loftet i uthuset som materiale til døren. De er så grove og sjarmerende. Jeg har ikke bestemt meg for hvordan jeg vil gjøre det enda. Kanskje må den bare bli til underveis når jeg ser hva som blir mest praktisk. Jeg finner nok på noe :)















onsdag 12. juli 2017

Å finne balansen mellom kjærlighet og lidenskap


Etter mange år som skilt alenemor begynte jeg å lure på om jeg skulle forbli singel. Helt til jeg plutselig traff blink på en dating-nettside. Jeg hadde sett for meg drømmemannen i årevis og tatt helt feil. Min hagegale handyman viste seg å være en golfspiller med mer hang til excel-ark, tall og statistikker enn hammer, spiker og spade. Hans tilnærming til blomster og hage dreide seg mest om skrikende mønster på fargerike golfbukser (se for dere curling-gutta) og en pistrete julestjerne på kjøkkenbordet som han har puslet med i årevis - uten at den ser nevneverdig mer frodig ut av den grunn.
Kjæresten min får stjerner i blikket av endeløse plener og synes å tro at det kan vokse golfballer i bedene bare man peprer dem med nok baller.
Det er pussig hvordan alle forhåndsdefinerte ønsker kan vike når den rette åpenbarer seg. Plutselig var ikke kriteriene så viktig lenger. Jeg er jo i grunnen ganske handy selv og med verdens snilleste, morsomste og mest optimistiske mann på laget kan jo ingenting gå galt. 

Noen ganger kan golf og hageinteresse virkelig gå hånd i hånd. Som når man spiller i et vakkert beplantet hageanlegg. Her fra en tur til Gradi i Polen før snøen hadde gått i hagen hjemme.


Etter et par sesonger hvor hagen ble nedprioritert til fordel for golf, kjærlighet og ferieturer, fikk jeg i fjor høst et alvorlig anfall av abstinenser. Dette skjedde når mørket hadde senket seg og løvet hadde lagt seg på bakken. Kjærligheten hadde ikke visnet, men det hadde hagen. Den hadde knelet for høsten og lagt seg stille ned for å vente på den uunngåelige vinteren. Frøene var strødd på stedet og georginene hang slapt med slimete og ugjenkjennelige hoder mot bakken. Uten navnemerker og like fargeløse alle sammen. 



Nei, det er klart at dette er en overdrivelse, men følelsene var plutselig veldig sterke. Det kjentes som et savn på grensen mot sorg. Jeg kastet meg ut i hagen med kjæresten og spaden, og sammen fikk vi opp nesten alle knollene. Noen gjemte seg slik de alltid gjør, men det meste ble med inn i kjelleren.
Jeg benyttet vinteren til å innfinne meg med at jeg ikke kan rekke alt på en gang, og denne sommerens planer ble lagt med kun én ukes ferie vekk fra hagen. Jeg dukket ned i frøkataloger, satte dekoderen på opptak hver gang det gikk hageserier på TV, og druknet en slags dårlig samvittighet for hagen min i hagemagasiner.
Den gamle lidenskapen blusset selvfølgelig opp igjen for fullt og kjæresten fikk mulighet til å bli kjent med mitt helt ekte og sanne, hage-meg. Kanskje det stemmer at den første brusende forelskelsen varer i 2 år og så kommer virkeligheten tilbake?
Det føltes i hvert fall som å komme ut av en slags ammetåke, og det har jeg tross alt mye erfaring med. Sikrere enn noen gang på at jeg vil bli gammel med kjæresten min, ble jeg nesten litt bekymret for om han skulle ville det samme når han oppdaget at golfpartneren ikke var til å rikke ut på golfbanen før juni nesten var over. Men under over alle under, det ser ut som at kjærligheten hans er sterk nok til å takle hage-meg selv på det mest intense!



Jeg møtte denne våren med en brusende hageenergi som gjorde meg immun mot både klokken og knotten som svermet opp hver gang solen forsvant for kvelden. Den ene hageideen avløste den andre og fra snøen omsider gikk, fikk hagen mer fokus enn noen gang tidligere. Det er som en pendel som har vært i ubalanse og vippet alt for langt den ene veien. Nå har den uunngåelig slått kraftig tilbake. Til neste år kan sikkert kjæresten min puste lettet ut over en mer balansert tilværelse. 

Men at det blir hageprosjekter da også, ja det er skråsikkert! Bare ikke riktig så mange som i år :)

Og årets hageprosjekter?


Vel, kjæresten min har hjulpet meg masse. Han har pendlet mellom meg og golfbanene mens jeg standhaftig har slått rot i hagen. Nå kjenner jeg endelig at jeg kan løfte blikket og se over hagegjerdet. Golfkøllene mine har fått svingt seg og når vi kommer tilbake etter en runde står hagen der i full blomst og ønsker oss velkommen hjem.



Jeg skal vise dere hageprosjektene også, men det får bli i senere innlegg - og kanskje den 5. august når vi skal ha åpen hage.








torsdag 16. mars 2017

Den store hengebjørken



Jeg har lyst til å fjerne den store hengebjørken. Den som står midt mellom kjøkkenhagen og urtehagen.

Den er egentlig veldig fin. Den har to stammer og lange hengende bjørkeris som dingler over urtene. Den danner et naturlig tak og skaper høyde i hagen. Fuglene flyr inn og ut mellom greinene og kattene klatrer så høyt de tør i sin lek, på jakt etter spenning. 
Så langt er alt vel, men bjørken påvirker hagen både positivt og negativt. Selv om den bidrar masse til dyre- og insektlivet i hagen, så legger den også kjepper i hjulene for både urter og grønnsaker. I tillegg tar den vårsolen litt tidlig fra den sørvendte verandaen, og det er ikke greit når man bor på et sted hvor åsen sluker solen allerede klokken åtte om kvelden.
Nei, da blir man litt desperat etter å ta vare på alle solstråler. Og det gjelder vel både meg og urtene mine. Og om ikke skyggeeffekten skulle være nok, så har den et voldsomt invaderende og tørst rotnett. Den har nå stukket røttene sine opp i samtlige kasser både i urtehagen og kjøkkenhagen. Der bruker den tiden flittig på å suge til seg av alt den finner av fukt og godsaker. Det hjelper ikke at jeg kuperer røtter så sevjen spruter om våren. Den lager nye før jeg får snudd meg.


Jeg håper at jeg ikke kommer til å angre meg. Det mangler ikke på trær hverken i hagen eller utenfor. Fuglene kan sitte et annet sted. Det samme kan alle de tusenvis av bittesmå skapninger som sikkert har bjørken som sitt eget hjem og spiskammers. Best å ikke tenke så hardt på dem akkurat nå.

Det stakkars fine bjørketreet må altså ned, men jeg har planer om å nyttiggjøre meg hele treet. Ingen ting skal gå til spille. Alt riset er det fint å lage hagepynt av. Dørmatter også, om jeg skulle få ånden over meg. Bjørk råtner så sakte at dørmattene blir riktig holdbare. Eller jeg kan bruke riset til å flette en karm rundt åpningen til kvisthulen min...
Jeg vil uansett spare noen lange biter av stammene til bruk i hagen. Akkurat hva de skal brukes til har jeg ikke fundert ut enda, men det dukker nok plutselig opp en idé i hodet mitt.

Stumpene skal få stå igjen med litt høyde.
Med en plate på toppen kan det bli et fint bord for en stor krukke eller flere små.
Resten blir nok ved, og skulle det bli igjen noe brask går det i kompostkvernen og resirkuleres i hagen. Så gjør den fortsatt nytte for seg i noen år til, den store bjørken.


Vi tar den ned før vårsolen tiner bakken. Når livet vender tilbake til Fagertunhagen om en måned eller to, er den borte. Lyset blir litt skarpere for sitrontimian og mynte. Solen kommer til å bade dem med varme stråler hele dagen. Røttene vil kjenne at det stramme grepet fra bjørken begynner å slippe taket. Langsomt vil de oppdage at kampen om vann og næring er over. De er endelig enerådende i kassene sine igjen. Det var slik det skulle være. Stekende sommersol på aromatiske urter. Sol på verandaen og sol i hjertet.
Jeg håper det betyr at både grønnsaker og urter vil vokse seg store og robuste. En bugnende urtehage full av dufter og smaker er det jeg ønsker meg. Knasende sprø knutekål og søte erter i grønnsakshagen. Minimais og blå poteter. Ja, og mer sol på verandaen mens jeg venter på sommeren.


mandag 30. januar 2017

Hvorfor vinker potteplanten min?



Jeg har en stor grønn plante som like å vinke med bladene sine. Jeg vet ikke hva planten heter for jeg fikk den ferdig omplantet så det er ingen navnelapp på den. Jeg har ikke husket å kikke etter når jeg har vært på plantasjen eller andre hagesentre, men det er nok en helt vanlig grønn plante med fine striper på bladene og litt rødlilla underside.
Det som ikke er vanlig i min planteverden er at den flapper med bladene så den drar oppmerksomhet selv når tv'n står på og alle har fokus på skjermen. Det er ikke slik at det er sammenrullede unge blader som spretter ut, eller at den reiser seg etter tørke. Nei enkeltblader, eller noen ganger flere på en gang, svaier fra side til side, gjerne 10 cm hit og dit, og så saktere og saktere til den stopper opp og ligner på de andre plantene i stua. Det er jo litt artig å ha en plante som både lager lyd (flapp, flapp) og bevegelse, men jeg blir jo litt nysgjerrig på om det er en vanlig egenskap for slike planter? Når jeg googler 'planter som beveger seg, potteplanter som vinker, svaier' etc. så dukker det ingenting opp som ligner. Jovisst kjenner jeg mimosa pudica (rør meg ikke plante) som lukker bladene når du tar på den og venus fluefanger og andre kjøttetende planter som beveger seg i sin jakt på næring, men jeg vil jo gjerne vite litt mer om hvorfor planten min vinker også. Er det noen av dere som vet?

torsdag 3. mars 2016

Et glimt av vår



På mandag fikk jeg årets første glimt av vår. På selveste skuddårsdagen!

En snartur innom Gøteborg med eldstejenta mi, ga meg mulighet til å rusle litt i byens parker. Jeg fikk noen timer på egenhånd om morgenen, og i kjølig morgenluft med hastende studenter rundt meg, kunne jeg nyte synet av snøklokker, vinterblomst og spirende narcisser.
De ropte ikke på meg. Det var mer som beskjeden hvisking. Snøklokkene sto i små klynger her og der og strevde med å få de renhvite hodene sine over det brune fjorårsløvet. Vinterblomstene tittet såvidt opp av bakken.
Omgitt av store rhododendronbusker overstrødd med knopper, med is på vannet og knasende løv under føttene, ble det en deilig start på dagen. Jeg krabbet inn mellom buskene, lirket bena på plass uten å tråkke i hundemøkk, huket meg ned og knipset i vei med telefonen. Alle de travle menneskene som passerte, lot som de ikke så den rare damen. En bydag i parkenes tegn var helt perfekt.














Jeg fant trädgårdsforeningens hage midt i byen og fikk varmen i meg på vandring mellom palmer, middelhavsplanter og blomstrende kameliaer. Det varmet mer enn frosne fingre.

Der inne i drivhuset var det flere forskjellige klimaer, varme, fuktighet og lyd av vann. Jeg tørket doggen av telefonen og studerte kameliablomstene på nært hold.



Vel ute igjen dukket det opp både klosterklokker, trollhassel og enda flere snøklokker og vinterblomster. Til og med en ugle fant det for godt å bruke formiddagen på å betrakte hagen søvnig fra hullet sitt høyt der oppe i treet.




Her i trädgårdsforeningens hage var ikke snøklokkene like beskjedne. De opptrådte i flokk.  Jeg bare kikket og kikket. Det lignet på vår. Vidunderlig!
Klosterklokkene vippet med kronbladene og vinterblomstene så freidige ut. Her og der stakk en julerose seg frem.







For å gjøre dagen komplett syntes datteren min det var en god idé å dra til Gøteborgs botaniske hage da hun var ferdig med dagens opplegg. Og jeg var ytterst lett å overtale...
Det ble dagens desiderte høydepunkt! At det skulle være så flott i en botanisk hage midt på vinteren hadde jeg ikke tenkt på. Jeg vet jo at hagens struktur kommer fram om vinteren, men hos meg gjelder ikke det så lenge snøen gjemmer alt. I den botaniske hagen avslørte hagen et utall av spennende stier og hemmelige ganger. Vi vandret gjennom Rododendrondalen og forestilte oss synet av blomstringen. Det var en utkikksplass under oppbygging og mosen lyste irrgrønt mellom busker og trær. Plutselig var vi i fjellhagen og der lå det faktisk litt snø på bergveggene også. En Amuradonis lyste opp ved den frosne dammen.
Her var vegetasjonen lav og bergrabbene mange. Vi vandret videre og vips var vi i Japan. Der inne klarte vi merkelig nok å rote oss bort. Før vi visste ordet av det hadde vi klatret opp i høyden på jakt etter utsikt. Og det fant vi såvisst! Men stien mistet vi...
Da vi hadde knipset ferdig en mengde utsiktbilder og registrert at solen begynte å bli veldig lav, oppdaget vi plutselig at vi var omgitt av blåbærlyng. Det var hverken bambus, kaktus eller tempeltrær i sikte. Det så veldig ut som svensk natur i grunnen. Eller norsk for den saks skyld.
Oj, tenkte vi. Hvor har den botaniske hagen gjort av seg? Men, men, fjellvante som vi er var det ingen stor ekspedisjon å lete oss fram - eller rettere sagt tilbake til blomstrende cyclamen og iris. Vi gikk glipp av drivhus og butikk, for klokken hadde rent løpt fra oss, men en ridetur på en dinosaur ble det tid til.






Hjemme er det snø selvfølgelig. Ikke noe vårtegn å spore i februar eller begynnelsen av mars. Derfor er det så spennende å få en slik sniktitt inn i den fremtiden som kommer til Fagertun om et par måneders tid. Eller kanskje våren kommer tidligere i år? Det er jo lov å håpe :)





tirsdag 23. februar 2016

Tulipansesong i vente

Tulipa praestans 'Fusilier'



Som regel starter tulipan-sesongen her på Fagertun i mai, men når våren er tidlig ute ser jeg de første blomstene allerede i april. Fjorårets vår ble både kald og sen. Tulipanene lot vente på seg, men da de kom varte blomstringen til gjengjeld                                                                                                                    uvanlig lenge.
Det er alltid den røde Tulipa praestans 'Fusilier' som  viser seg først. Den er ikke så høy. Fusilier rager bare 20 - 30 cm over bakken. Som en bukett med skarpt røde fargeklatter blomstrer den glad og fornøyd på flere grener. Den har gjerne fire blomster på hver plante, noen ganger flere. Fargen er intens rød. Den er som en herlig sjokkdose med vårenergi i bedene. Fusilier er lite kravstor og setter gjerne flere løker for hvert år.

Jeg blir så glad når jeg om våren ser de spisse knoppene rødme mer for hver dag som går. Da vet jeg at tulipansesongen er i gang!

Tulipa 'Tarda'



En liten solstråle i bedene om våren er villtulipanen Tulipa 'Tarda'. Den har gule blomster som stjerner mot solen. Hvert kronblad med en hvit spiss. Baksiden av blomstene rødmer så smått, men er solen framme åpner de seg på vidt gap mot lyset. Når ettermiddagsskyggene brer seg, lukker de kronbladene sammen og forestillingen er over til neste gang lyskasteren peker dem ut på scenekanten. 

Det er noe fascinerende med blomster som beveger seg. De får nesten litt ekstra personlighet. Jeg må bare finne meg i at det ikke er hver dag jeg får kikke inn i ansiktene deres.
Disse små villtulipanene brer seg utover med de lange, smale bladene som et teppe mellom blomstene. Tulipa 'Tarda' er verdt å bøye seg ned på kne for.
Jeg liker å betrakte blomstene fra lav høyde. Da kommer jeg liksom inn i blomstenes egne sfære, med lyd av insekter og duft fra jorden som sanseforsterkere. I hagen min er det slik at våren med alle sine små undere og skjønnheter, likevel kan se litt naken ut fra avstand. Plantene er så små og jorden fortsatt så åpen. Da kan et lite knefall avsløre en fantastisk eventyrverden av små skjøre, yndige og samtidig så robuste mirakler. Fagertunhagen om våren er en rapsodi mellom vinter og sommer med skarpe kanter mot myke overganger. Håp, forventninger og skuffelser i et uforutsigbart samspill.


Disse to fargesterke og tidlige tulipanene, er kanskje begge finest når de betraktes på egenhånd. Senere på våren, når alle de feiende, flotte og høyreiste tulipanene spretter opp rundt dem, kan de fort risikere å bli veggpryd. Men det er bare på avstand... og for de som ikke bøyer seg ned til dem.